Vi er alle kjent med minst en del av den mystiske mistelteinens historie. Alle vet at kyssing under misteltein lenge har pågått, spesielt som juletradisjon, selv om ikke alle forstår hvordan denne tradisjonen startet. Videre er det få som skjønner at denne plantens botaniske historie fortjener den klassifiseringen av "parasitt." Og dens litterære historie er en glemt fotnote for alle unntatt den mest vitenskapelige. La oss begynne med en liten smak av sistnevnte:
Her ble oppbevart de gamle lekene Hoodman blind, sko vill merren, varme cockles, stjele det hvite brødet, bob apple og snap dragon; Yule-tresko og julelys ble regelmessig brent, og misteltenen med de hvite bærene hengt opp, til den forestående faren for alle de vakre hushjelpene.
Det er det Washington Irving skrev på julaften (fra Irvings The Sketch Book of Geoffrey Crayon, Gent ). Irving forteller de typiske festlighetene rundt 12 Days of Christmas, inkludert kyss under mistelten. Han fortsetter med en fotnote: "Mistelten er fremdeles hengt opp i gårdshus og kjøkken i julen, og de unge mennene har privilegiet å kysse jentene under den, plukke hver gang et bær fra bushen. Når bærene er alt sammen plukket ut privilegiet opphører. "
Vi modernister har lett glemt delen om å plukke bærene (som forresten er giftige), og deretter motstå å kysse under mistelten når bærene går tom.
Sammen med kristtorn, laurbær, rosmarin, barlind, buksbombusker, og selvfølgelig juletreet, er misteltein en eviggrønn vises i jula og symboliserer den eventuelle gjenfødelsen av vegetasjonen som vil oppstå om våren. Men kanskje mer enn noen annen eviggrønn jul, er det en plante vi bare er bevisst i løpet av ferien. Den ene dagen kysser vi under misteltenen, og dagen etter har vi glemt alt av det (selv om vi kanskje husker kyssene).
kan du rengjøre rustfritt stål med eddik
Når julepynten faller ned, blekner misteltein fra hodet vårt i enda et år. Spesielt i regioner hvor planten ikke er innfødt (eller er sjelden), er de fleste ikke engang klar over at misteltein ikke vokser på bakken, men heller på trær som en parasittbusk. Det er riktig: Så uromantisk som det høres ut, å kysse under misteltenen betyr å omfavne under en parasitt.
Cure-All for Druidene
Variasjonen som er vanlig i Europa, hadde religiøs betydning i de eldes sinn. Forankringene i tradisjonen med å kysse under misteltein finnes i keltiske ritualer. I Gallia, keltenes land, betraktet Druidene det som en hellig plante. Det antas å ha medisinske kvaliteter og mystiske overnaturlige krefter. Følgende refleksjoner fra den romerske naturhistorikeren Plinius den eldre er en del av en lengre latinsk passasje om emnet ( Natural History, XVI, 249-251), som tar for seg et Druidisk religiøst ritual:
hvordan du fjerner gjørme flekker fra hvite klær
Her må vi nevne ærbødigheten som gallerne opplever for denne planten. Druidene - for således er prestene deres navngitt - holder ikke noe mer hellig enn mistelten og treet som bærer det, så lenge dette treet er en eik ... Misteltein blir svært sjelden påstått; men når de finner noen, samler de det, i et høytidelig ritual ...
Etter å ha forberedt seg på et offer og en høytid under eiken, hagler de misteltenen som en helbredelse og tar med seg to hvite okser dit, hvis horn aldri har blitt bundet før. En prest kledd i en hvit kappe klatrer i eiken og kutter mistelten, som er fanget i en hvit kappe, med en gyllen sigd. Deretter ofrer de ofrene og ber guden, som ga dem misteltenen i gave, for å gjøre den god for dem. De tror at en potion tilberedt av misteltein vil gjøre sterile dyr fruktbare, og at planten er en motgift for enhver gift. Slik er den overnaturlige kraften som folk ofte investerer selv de mest bagatellende tingene med.
Norse Myths and Mistletoe Tradition
Skikken som utviklet seg der som førte til vår moderne mistelteinstradisjon, ifølge Dr. Leonard Perry, var at hvis du var ute i skogen, du tilfeldigvis sto under denne planten når du møtte en fiende, måtte du begge legg armene til dagen etter.
Denne gamle skandinaviske skikken førte til tradisjonen med å kysse under misteltenen. Men tradisjonen gikk hånd i hånd med den norrøne myten om Baldur. Baldurs mor var den norrøne gudinnen, Frigga. Da Baldur ble født, ga Frigga hver eneste plante, dyr og den livløse gjenstanden løfte om ikke å skade Baldur. Frigga overså mistelteplanten, og den norrøne mytenes rampete gud, Loki, utnyttet dette tilsynet. Loki lurte en av de andre gudene til å drepe Baldur med et spyd laget av misteltein. Hermódr den dristige ble utnevnt til å ri til Hel i et forsøk på å bringe Baldur tilbake. Hels betingelse for å returnere Baldur var at absolutt alle siste ting i verden, levende og døde, måtte gråte for Baldur. Hvis det ikke lyktes, ville han forbli hos Hel. Da denne tilstanden ble satt på prøve, gråt alle unntatt en viss kjempeinne, som antas å være Loki i forkledning. Baldurs oppstandelse ble dermed hindret.
Den eldgamle kilden for denne norrøne myten er Prose Edda. Men variasjoner på historien om Baldur og misteltenen har også kommet til oss. Noen fortalte for eksempel at det etter Baldurs død var avtalt at fra da av ville misteltein bringe kjærlighet fremfor døden ut i verden, og at alle to personer som passerte under misteltein skulle bytte ut et kyss til minne om Baldur. Andre legger til at tårene Frigga kastet over den drepte Baldur ble mistelteinbærene.
Det sier seg selv at hvis vi skulle skrelle av lagene med skikk og myte rundt kyssing under misteltenen i et forsøk på å oppdage dens sanne historie, ville vi befinne oss midt i den gamle erotikken. Misteltein har lenge blitt sett på som et afrodisiakum og fruktbarhetsurt. Det kan også ha evnen til å forårsake en abort, noe som kan bidra til å forklare tilknytningen til uhemmet seksualitet.
rustikke malingsfarger fra sherwin williams
Botanisk informasjon om misteltein
Den uvanlige botaniske historien til misteltein går langt i retning av å forklare ærefrykten den ble holdt av eldgamle folk. For til tross for at den ikke var forankret i jorden, forble misteltein grønn gjennom vinteren, mens trærne den vokste og som den fôret på ikke (den europeiske mistelten vokser ofte på epletrær; mer sjelden på eik). Fascinasjonen dette må ha utøvd over førvitenskapelige mennesker er forståelig.
De fleste typer misteltein er klassifisert som partielle parasitter. De er ikke fulle parasitter, siden plantene er i stand til fotosyntese. Men disse mistelteinplantene er parasittiske i den forstand at de sender en spesiell type rotsystem (kalt "haustoria") ned i vertene sine, for å hente ut næringsstoffer fra trærne.
Ulike typer misteltein vokser over hele verden, så det er vanskelig å generalisere om planten. Misteltein er i familien Loranthaceae . Blomstene av tropiske mistelter kan være mye større og mer fargerike enn de små gule blomstene (som senere gir hvitgule bær) som vestlendingene forbinder med planten. Mistelten som er vanlig i Europa, er klassifisert som Viscum-album, mens den amerikanske motstykket er Phoradendron flavescens .
USA er også hjemsted for en dverg misteltein, kalt Arceuthobium pusillum . Det siste er ikke noe du ønsker å vokse i landskapet ditt, siden det skader trærne som det bruker som verter. Selv de hemiparasitiske misteltene er langt fra gunstige for vertene deres. A. pusillum er helt parasittisk, har ingen egne blader, og siden det ikke er noen blader å høste fra denne planten, er dverg misteltein til og med ubrukelig som en julepynt.
Mens fester fokuserer på å kysse under misteltenen, og mens botanikere konsentrerer seg om å skille delvis parasittiske mistelter fra de helt parasittiske typene, har medisinfaget begynt å undersøke de påståtte fordelene av misteltein for menneskers helse. Skuespillerinnen Suzanne Somers økte bevisstheten rundt offentligheten om forskningen som foregår på misteltein som en mulig kur mot brystkreft. Somers valgte å behandle brystkreft hennes med Iscador, et medikament laget av en misteltextrakt.
Origins of the Word, "Mistletoe"
Opprinnelsen til ordet "misteltein" er i seg selv like kompleks og uklar som botanikken og myten rundt planten.
Ordet stammet fra oppfatningen i det pre-vitenskapelige Europa at mistelteinplanter sprengte seg frem, som ved magi, fra ekskrementet av "mistel" (eller "missel") trost. I følge Sara Williams ved University of Saskatchewan Extension er "mistel" det angelsaksiske ordet for møkk, mens "solbrun" er ordet for kvist - så navnet mistel betyr bokstavelig talt "møkk-på-en-kvist."
Selv om troen på spontan generasjon lenge har blitt mislikt, er ordets opprinnelse til "misteltein" ikke så fantasifull som man først kan tro. Faktisk spres planten av frø når de går gjennom fuglenes fordøyelseskanaler.
påbud om fellesrettslig ekteskapsform
Folk hadde visst en stund at bær av mistelteinplanter er en favoritt godbit av misteltrosten. Selv om resonnementet deres var noe skjevt, var gammeldagene tross alt berettiget til å navngi mistelteinplanter etter fuglen som hadde mest ansvar for å spre den rundt.
Dets berømte litterære fortid
Som man kunne forvente fra en plante som har holdt folks fascinasjon så lenge, har mistelteinplanten også skåret ut en berømmelse nede i litterære annaler. To av de mer kjente bøkene i den vestlige tradisjonen har en spesiell misteltebusk fremtredende, en gitt pseudonymet "gylden bough."
I Virgil's Aeneid, den mest kjente boken i klassisk latin litteratur, den romerske helten, benytter Aeneas denne "gylne boughen" på et kritisk tidspunkt i boken. Den gylne takken ble funnet på et spesielt tre i lunden hellig for Diana, på Nemi, et tre som inneholder en mistelteinplante. Profetinnen, Sibyl påla Aeneas å plukke ut denne magiske grenen før han prøvde å komme ned i underverdenen.
beste måten å betale for boligrenovering
Sibyl visste at med hjelp av slik magi ville Aeneas være i stand til å påta seg den farefulle satsingen med selvtillit. To duer ledet Aeneas til lunden og landet på treet:
... hvorfra lyste et flimrende glimt av gull. Som i skogen på den kalde vinteren holder misteltenen - som setter ut frø til treet - seg grønn av friske blader og tvinner den gule frukten rundt bollene; så det løvrike gullet virket på den skyggefulle eiken, så dette gullet rustlet i den milde brisen. ( Aeneid VI, 204-209).
Tittelen på Sir James G. Frazers antropologiske klassiker, The Golden Bough, stammer fra denne scenen i Virgils Aeneid, men hvordan kan noe grønt som mistelteinplanter bli assosiert med fargen, gull? I følge Frazer kan misteltein bli en "gyllen tak" fordi når planten dør og visner (til og med eviggrønne til slutt dør), får mistelteplanten en gyllen fargetone. Botanikk og folklore må sannsynligvis blandes for å komme til den fulle forklaringen.
Oppfatningen av gullethet i de tørkede bladene av mistelteinplanter ble sannsynligvis påvirket av det faktum at det i folklore av Europa ble antatt at mistelteinplanter i noen tilfeller blir brakt til jorden når lynet slår et tre i en blusse av gull. Og en passende ankomst ville det tross alt være for en plante hvis hjem ligger midt mellom himmelen og jorden.